SUOMEN EKUMEENINEN NEUVOSTO

EKUMENISKA RÅDET I FINLAND

FINNISH ECUMENICAL COUNCIL

Solveig Fiske: Hverdagsliv og tro

 

Hverdagsliv og tro. Temaet innbyr til først å stanse opp ved det er å være menneske og hva betyr noe i livet? Og hvordan kommer dette med tro inn? La oss ta litt tid til stillhet til dette. Hverdagsliv. Livet som leves i hverdagen. Det daglige jevne livet med sine gleder og utfordringer.   Da jeg var barn, var hverdagslivet preget av oppvekst i en storfamilie der flere generasjoner bodde i det samme huset og med alt det livet innebar av fellesskap, ensomhet, oppgavefordeling, bekreftelse og identitetsmarkører.  

 

Dette med tro var tydelig til stede gjennom respekt for jorda og en ydmykhet innfor at en trengte den grøde jorda gir gjennom å be for den og maten på bordet. Troen kom til uttrykk gjennom bevissthet på å dele med andre av det en hadde, arbeidsomme hender som ble foldet synlig og usynlig, og gudstjenestegang innimellom. Jeg husker dette spesielt fra jul og påske- og da min lillebror ble døpt. Hverdagen var en strøm av arbeidsdager preget av stolthet og glede, livsutfoldelse med arbeidsglede og der livet var preget av forholdsvis tøffe levekår og der slett ikke hverdagen var noen dans på roser for noen av oss. 

 

Da jeg skulle forberede meg søkte jeg på ordet hverdag på internett.  Hva kom opp? Jo, et hav av artikler om klær og utstyr, blogger om det samme- og mange sider om menneskers livsutfordringer i hverdagen. Om det offentlige som ikke greier å oppfylle de behov som hjelpetrengende har og om ensomhet og slitasje. Altså ei blanding av behov som er glinser som glansbilder og djupe eksistensielle behov. Slik er ofte livet for mennesker i vår del av verden. En pendling mellom det ytre blanke og det grunnleggende behovet vi alle har for å være sett og regnet med- og alle de fordringer og utfordringer som livet selv byr på.

 

Fra barndommen og ungdommen bar jeg med meg den kristne troen. I arbeidsboka fra konfirmanttida skrev jeg:                     

 

Jesus er virkelig Gud. Fra evigheten av….

Dette betydde noe for meg da, og gjør det fremdeles.

Jesus som møtte mennesker med den tilbudte nåde slik som det kommer så tydelig til uttrykk i hans spørsmål til den blinde Bartimeus, han som satt og tigget da Jesus kom forbi på vegen ut av Jeriko:

 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Dette spørsmålet er en understreking av den daglige tilbudte nåde som er utrolig livgivende. Livgivende som godt arbeidsprogram for meg som prest og biskop. Livgivende ved at det fordrer fokus på og hjerte for menneskene og livet. Og livgivende ved at Jesus sitt spørsmål:

 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

 

inviterer til selv å stille seg for Guds åsyn og la seg berøre av Jesu spørsmål som påminner om at en aldri bare skal yte. En skal også få høre det vakre åpne spørsmålet og ta tid til ettertankens stillhet og svar på spørsmålet:

 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Ei av de vakreste tekstene i Bibelen er lignelsen om Sennepsfrøet slik som Jesus fortalte, i følge evangelisten Markus i kapittel 4: (v 30 – 32)

 

Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store grener at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»

 

Slik er Guds Rike. Vi, himmelens fugler fra øst og vest, nord og syd, skal få erfare at vi hører til.

 

Da jeg begynte som prest i Elverum i Østerdalen i råkalde januar 1982, sa en gammel erfaren pensjonert prest og prost at å være prest er ofte å se livet nedenfra.

 

Se livet nedenfra..

 

Dette har jeg virkelig erfart. Mange ganger har jeg kjent gråten i halsen i begravelser og kjent at det er både vanskelig og godt å formidle kirka sin tro og tradisjon.  Men det har alltid vært trygt å lene seg på liturgien. Den møter livets sammensatthet og holder fast i tro, håp og kjærlighet.

 

I fjor sommer på 22.juli, opplevde vi i Norge ufattelige dager Å nei! Hva skjer? Terrorhandlinger her hos oss?

                                                                                                                                                                              

Mange av oss kjente på slike følelser og tanker. Dagen ble så tung og mørk 22.juli i fjor. Gjennom ettermiddagen, kvelden og natta ble den enda tyngre.  Det ble mørkt.

 

Vi opplevde oss å være djupt i slekt med hverandre. Og i slekt med alle som lever med terror og frykt. I møte med det umenneskelige og uforståelige, søkte vi sammen til det det livgivende som har mange navn og uttrykk som tente fakler og roser. Dette kan samles i ordene: Tro, håp og kjærlighet.

 

I møte med det uforståelige og grusomme stilles mange og krevende spørsmål om hvordan noe slikt kunne skje. Slike spørsmål representerer en eksistensiell problemstilling som gjelder alle mennesker til alle tider og som gjerne kan benevnes som det ondes problem.

I mange middelalderkirker finnes såkalte grotesker som skulle minne menneskene om de destruktive kreftene i tilværelsen. Med et budskap uten ord sier de: ”De onde krefter og makter har mange ansikter. Gjenkjenn dem i deg og rundt deg!”

 

All verdens gru kan overvelde oss på en slik måte at avmakten tar oss. Løsningen ligger ikke i å late som om det ikke finnes. For mange er egen virkelighet så påtrengende at en bare må forholde seg til den. Gjennom å våge å se smerten, kan det også ligge en bevegelse mot legedom.

 

En ung kvinne jeg møtte en gang i Rwanda, hadde opplevd overgrep og flere drap av nære familiemedlemmer etter folkemordet.På spørsmål om hvordan hun kunne leve med alle de vonde opplevelsene sa hun:

 

Ved å snakke sant om det som har hendt.

Spørsmålet om det ondes og lidelsens problem har teologer, filosofer og forfattere tumlet med til alle tider. Men ingen har klart å løse det og det ville være å trenge gjennom et av livets store mysterier. Lettkjøpte forklaringer ville heller ikke gagne noe. Enhver forklaring vil ikke gjøre rettferdighet mot livet selv, i verste fall kan lettkjøpte forklaringer bli et mentalt overgrep.

 

Om vi ikke kan løse dette store spørsmål, så kan vi nærme oss det fra ulike sider og vinkler.  Forfattere og andre kunstnere uttrykker ofte sine verk med bakgrunn i kriser. Filosofene har sin tilnærming og teologene har sin. Ulike religioner gir ulike svar. For mange mennesker er nettopp ondskapens problem den viktigste grunnen til at de ikke tror eller kan tro.

 

Da Alexander Kielland - plattformen tippet rundt i Nordsjøen 27. mars 1980 omkom 123 mennesker. Presten og politikeren Odd Kristian Reme, mistet sin bror i ulykken. Han uttalte etter ulykken:

 

hvis Gud var der da dette skjedde, var Gud i så fall en av dem som omkom.

 

Det er dimensjoner over et slikt utsagn om Gud. Både over hvor grusomt livet kan arte seg, og over Guds grenseløse solidaritet og medlidelse med mennesker.

 

Når vi i dag fokuserer på hverdagsliv og tro, så er det viktig for meg å løfte fram dette som ei tenkning, en teologi og ei tro som gir mot til å snakke sant om livet. Som utfordrer og inspirerer til å snakke med tydelig røst om menneskeverd og si fra når livet blir krenket. Som innebærer en nærhet mellom tro og liv. Mellom livets sammensatthet og troen.

 

Så: et lite vitnemål om hvordan hverdagen og troen henger sammen for meg. Jeg hviler i den grunnleggende tenkninga som kristen tro og tradisjon formidler. Jeg hviler i liturgiene. Jeg hviler i julebudskapet og jeg hviler i påskens budskap om kjærligheten som er sterkere enn døden. Jeg hviler i å lene meg på Ham som spør:

 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

 

Dette åpne spørsmålet fra Jesus representerer ei holdning og en måte å være på som er inspirerende og styrker troen. Det er også arbeidet som er gjort med kjønnsinkluderende språk og med å formidle gudsbilder i tråd med fylden i det bibelske materialet. Inspirerende og trosstyrkende!

 

Kirkerommet betyr mye for meg.  Et hellig rom som rommer livet og gjør noe med sorg og glede, ettertanke og bønn. Her kan vi på en særegen måte ta imot Guds velsignende fred som lyser over oss.

 

I innlegget har jeg søkt å nærme meg følgende spørsmål:

 

- Hvordan formidler vi tro?

- Hvordan kan vi bruke troen til å snakke sant om livet? Snakke sant om relasjoner?                     

Snakke slik at tro ikke bare blir glasur?

        

Jeg har også hatt med meg spørsmål om:  

- Hvordan kan tro bygge ned fremmedhat, mistenksomhet, redsel og utrygghet?    

- Hvordan inspirere til tillit, ansvar, generøsitet og raushet?

 

Jeg tenker at her har vi mye å dele med hverandre. Det handler om hverdagsliv og tro!

Helt til slutt vil jeg dele et dikt som betyr for meg.

 

Den norske poet Hans Børli skriver:

Ord og Liv

 

Jeg har drømt om at

en gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett


Suomen Ekumeeninen Neuvosto / Ekumeniska Rådet i Finland       Eteläranta 8 / Södra kajen 8            PL / PB 210          00131 Helsinki / Helsingfors           Puh / Tfn +358 40 1425 190